Det diskuteres hvordan ny arealdel av kommuneplanen kan skape mer forutsigbarhet for utbyggere. Men stor forutsigbarhet kan også gi mindre fleksibilitet.
Trondheim har satt i gang arbeidet med ny arealdel til kommuneplanen (KPA). Den er bystyrets bestilling til administrasjonen om hvordan bystyret ønsker byutviklingen, og skal gjøre at administrasjonen kan utføre bystyrets ønsker, uten at bystyret selv gjør detaljarbeidet. KPA er også for byens innbyggere og virksomheter. Man skal kunne forstå kommunens strategi og hva man kan forvente når byen utvikles.
På TOBBs byutviklingskonferanse i høst ble politikere spurt om kommunens saksbehandling av plan- og byggesaker er forutsigbar nok. Noen tok til orde for tydeligere og bedre bestemmelser i kommuneplanens arealdel. Men spørsmålet er hvilke bestemmelser og hva slags forutsigbarhet? Mange detaljerte bestemmelser om nøyaktig hva som kreves skulle tilsi stor forutsigbarhet. Man vet hva man får lov til og ikke. Har man oppfylt sjekklista av krav, skal man lett kunne få ja.
Vi kan tenke oss at vi får mange regler om avstand mellom byggene, detaljerte bestemmelser om uterom, hvordan høydene skal være, og mer detaljerte bestemmelser om hva som tillates i de enkelte områdene, og et mer detaljert plankart, sånn at man skal vite helt nøyaktig hva man får lov til og ikke. Det skulle tilsi veldig god forutsigbarhet og kontroll.
Utfordringen er at mye av byutviklingen er prosjektbasert. Man vet ikke hvor prosjektene og hvilke initiativer som vil dukke opp mens man lager planen. Veldig detaljerte, spesifikke bestemmelser kan gi lite fleksibilitet til å styre slike prosjekter. Kanskje er de riktig i forhold til den overordnede strategien, men prosjektene oppfyller ikke de detaljerte kravene. Her kan veldig spesifikke og detaljerte krav være til hinder for et godt byutviklingsprosjekt. Og man mister kanskje kontroll over de strategiske spørsmålene, fordi man ikke har handlingsrom til å si ja til ønskede, eller nei til uønskede prosjekter.
Med mange regler som skal gi forutsigbarhet kan en utbygger enkelt se om egne prosjektidéer oppfyller kravene. Men på den annen side vil kanskje mulighetsrommet være mindre. De nye idéene, den utfordrende tomta, eller hensynet til lokale ønsker passer ikke inn. Det blir mindre rom for skjønn.
Med færre regler blir det mer rom for skjønn, og det krever mer av saksbehandlingsprosessen. Kan kravet om forutsigbarhet løses i form av mer ressurser og ansvar til saksbehandlingen i stedet for flere regler? Kan man frikjøpe politikere til å bruke mer tid på byutviklingssaker, og tidlig involvering? Kan det gi en form for kontroll for alle parter at det er rom for å teste ut nye prosjekter, men at man raskt avklarer om de har støtte eller ikke? Det er en form for kontroll for lokalpolitikerne å involveres tidlig. Det er også en form for kontroll for utbyggere at man kan foreslå prosjekter uten å arbeide i mange år og ende med et avslag.
I den videre debatten om hvordan KPA skal skape forutsigbarhet, må vi spørre oss hva slags forutsigbarhet som trengs? Hvor trenger utbyggere å ha forutsigbarhet? Og i hvilke spørsmål er det viktigst for lokalpolitikerne å skape forutsigbarhet? Hvor trenger administrasjonen forutsigbarhet? Og hvor er det best å ikke kontrollere for mye, men heller legge til rette for bruk av skjønn?
Denne artikkelen kom på trykk i Trondheimregionens næringsforenings tidsskrift Midtpunkt. >>
