Helsevesenet – grunnmuren i det norske velferdssamfunnet
Sykehusene våre har stor verdi. De er steder hvor pasienter blir behandlet, og pårørende ser til sine kjære. De er arbeidsplassen til tusenvis av mennesker. De har medisinsk utstyr og medisiner av alle slag. Det drives forskning og utvikling. De er viktig i fred, og de er selvfølgelig viktig i kriser. Sykehus betyr mye for oss alle.
Helsevesenet beskrives som grunnmuren i den norske velferdsstaten – og grunnmurer er vi avhengig av. Som del av dette er helseberedskapen utpekt av norske myndigheter som en grunnleggende nasjonal funksjon, og helse- og omsorgstjenestene er vurdert som kritiske samfunnsfunksjoner. Deres funksjonsevne skal sågar opprettholdes uansett hva som skjer. Helsevesenet består altså av verdier som vi må hegne om, ta vare på og beskytte.
Hvem ønsker å slå sprekker i grunnmuren?
Verdier har en verdi fordi det er verdt noe for noen. Denne «noen» kan være flere. Det kan være eiere og brukere av verdien. Det kan være tyven som ønsker å stjele den. Eller det kan være den misunnelige eller sinte som ønsker å ødelegge den. Eller for å konkretisere det så kan eier og bruker være helseforetakene, sykehuspersonalet, pasienten og deres pårørende. Tyven kan være organiserte kriminelle nettverk eller en stat vi ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med. Den misunnelige kan være en statlig sabotør, og den sinte kan være en misfornøyd «kunde» eller sågar en terrorist.
Akkurat denne beskrivelsen er relativt oversiktlig. Men verden ser ikke nødvendigvis slik ut. Teori og praksis er ofte to forskjellige ting, og de kan også flyte litt over i hverandre.
For når vi vet at ansatte og pårørende daglig utsettes for vold og trusler, at en ansatt kan være en innsider og operere på vegne av en trusselaktør, at kriminelle nettverk kan operere på vegne av en fremmed stat, at en sabotasjehandling kan være fordekt og fornektbar og se ut som en ulykke, at terroristen kan operere på egne vegne eller være en stedfortreder for en statlig aktør, og at alt dette kan skje både digitalt og fysisk – og samtidig og sammensatt. Da blir bildet litt mer kaotisk.
Miguel de Cervantes skrev i boken Don Quijote at «I krig og kjærlighet er alt lov». Vel det er det faktisk ikke! Men krigen i Ukraina og i Palestina har dessverre vist at enkelt oppfører seg slik – internasjonal humanitærrett er tilsidesatt og ignorert. Kan vi forvente at sykehus er steder som ikke vil bli rammet i en fremtidig tilspisset situasjon i Norge? Neppe.
Hva truer den norske velferdsstaten?
Den sikkerhetspolitiske situasjonen vi befinner oss i nå er usikker, farlig og uforutsigbar. Og trusselbildet norske virksomheter, også de i helsesektoren, må håndtere er komplekst.
Sykehus utsettes til stadighet for nettverksoperasjoner av trusselaktører som opererer digitalt, enten for å stjele informasjon, for å manipulere informasjon eller for å ødelegge informasjon. Dette har skjedd i Norge, og det kommer til å skje igjen.
Daglig utsettes helsearbeidere og pårørende for vold og trusler på norske helseinstitusjoner. Ifølge Helsedirektoratets kartlegging av vold mot ansatte er trenden økende både i Norge og i Europa.
Hvordan bygge grunnmuren sikker nok?
Alt dette må håndteres! Fikser alle det?
Verdier må kartlegges, vurderes og beskyttes. Er det gjort?
Sårbarheter må avdekkes og lukkes. Og sikringstiltak må iverksettes for å hegne om, ta vare på og beskytte. Kontroll?
Beredskapsplaner må utarbeides og øves. Er det utført og oppdatert?
Jeg er ikke så sikker på det!
Alt dette krever nemlig kompetanse og forståelse, for det er en flertrinnsrakett som må fyres av. Sikkerhetsvurderinger og risikoanalyser, fysisk sikkerhet, digital sikkerhet, beredskapsplaner for tilsiktede uønskede hendelser, samarbeid med sikkerhetsmyndigheter, opplæring og bevisstgjøring.
Det er nemlig det som skal til, og som for så vidt er godt beskrevet i Sykehusbyggs «Veileder for sikring av bygg og infrastruktur i sykehusprosjekter». Følges denne?
For å ivareta helseberedskapens grunnleggende nasjonale funksjon og helse- og omsorgstjenestene kritiske samfunnsfunksjoner, må eksisterende bygg sikres og sikkerhet må inkorporeres i planleggingen av nye bygg. Det norske samfunnet fortjener det.
Dersom helse- og omsorgstjenestens funksjonsevne skal opprettholdes i fred og krise må sikkerhet tas på alvor – fra tidligfase via gjennomføringsfase og i drift. Jo før man inkluderer sikkerhet jo bedre. Da kan sikkerhet innlemmes i arkitekturen, og kostnadene er lavere. Det blir rett og slett finere og billigere. Det er lov og smart å være føre var!
Sikkerhet blir omhandlet i helsesektoren, og er satt på agendaen. Det er vel og bra, men jeg mener man har mye å gå på når man skal bygge sikre sykehus for fremtiden. Sikkerhet må ikke bare være på agendaen – den må høyere opp på agendaen tidligere. Det er nemlig mer helse i et sykehus som har tatt høyde for de uønskede og tilsiktede handlingene.
