Nå har Totalberedskapskommisjonen (NOU 2023:17, s. 31 og 117) pekt på de samme utfordringene som næringslivet har erfart gjennom mange år: «Det er viktig at det utvikles en informasjonsdelingskultur og at trussel- og risikoinformasjon graderes på et tilstrekkelig lavt nivå slik at den kan distribueres til dem som har behov for den. […] Evnen og viljen til å dele er mangelfull.»
Altså både evnen og viljen? Det er ikke bra. Handler det om makt eller gull?
Jeg har møtt meg selv i døra. Etter å ha vært i de hemmelige tjenester i 25 år, og nå gått over til næringslivet, erfarer jeg at trusselkommunikasjon og informasjonsdeling fra offentlige myndigheter langt ifra er god nok. De som har behov for informasjon får den ikke, informasjonen er for generell og kommer ikke ofte nok. Næringslivet evner derfor ikke å ivareta egen sikkerhet. De kjenner ikke trusselbildet, og vet derfor ikke om de må gjøre noe, hva de må gjøre, hvorfor de må gjøre noe, hvordan de skal gjøre det, hvem som bør gjøre hva eller når de skal gjøre det. Helt grunnleggende kunnskap for å sikre egne verdier. Det blir sårbart.
Norge har sine etterretningstjenester som har et ansvar for å sikre Norges selvstendighet og frihet. Den ene skal forebygge og etterforske de alvorligste truslene mot landets sikkerhet, og gi råd om tiltak av betydning for norske interesser, virksomheter og enkeltpersoners sikkerhet. Den andre skal varsle og rapportere om alvorlige trusler mot samfunnssikkerheten i Norge for å ivareta borgernes liv, helse og grunnleggende behov. Den tredje har ansvaret for den forebyggende sikkerheten, og skal gi råd om og gjennomføre tilsyn og andre kontrollaktiviteter på sivil og militær side knyttet til sikring av informasjon, systemer, objekter og infrastruktur av nasjonal betydning.
En skulle tro at dette var tilstrekkelig? Marsjordren ligger jo i mandat og lovverk.
Etterretningstjenestene forsøker etter beste evne, og med svært dyktige medarbeidere. Men har de tilstrekkelige rammer og ressurser til å fylle mandatene sine, og de stadige økende kravene og forventningene som stilles i en usikker tid? Har de evnen?
Svaret er «nei». Norske myndigheter evner ikke å dele tilstrekkelig informasjon med de som trenger det. Nå har Totalberedskapskommisjonen i tillegg pekt på at det står på «noens» manglende vilje til å dele. Det kan vi jo ikke akseptere. Hvem sin vilje snakker vi egentlig om? Bevilgende myndigheter? EOS-tjenestene? Litt her og litt der? Er det den manglende oversikten over eget ansvarsområde som utløser den manglende viljen? Det kan hende at gull egentlig er gråstein, og uansett svar så kan det bli bedre – mye bedre.
Når en hendelse inntreffer så er det ingen som tjener på det. Men det har vel vist seg at å vite uten å dele er en dårlig strategi? Det er liten tvil om at flere må få ta del i den beslutningsstøtten som norske myndigheter sitter på. Det er på tide at kunnskapen blir delt slik at flere får makt.
Etterretning er kunnskap, og kunnskap er makt. Sitter man på kunnskap så har man valuta å handle med. Dette vet EOS-tjenestene. Norske myndigheter må i langt større grad investere i evne og utvikle vilje til å dele informasjon med næringslivet. Da vil de nemlig få noe igjen i form av kunnskapsvaluta.
Russland ønsker en «dialog» med norsk næringsliv
Med et Russland som er villig til å benytte alle statens virkemidler for å oppnå sine mål, så trenger EOS-tjenestene et helt annet informasjonsgrunnlag for å kunne gjøre bedre vurderinger. Noe kan svares ut gjennom jevnlig dialog med næringslivet. Putin har jo bedt sine etterretningstjenester om å rette fokus mot næringslivet i Vesten for å skaffe varer, tjenester, teknologi og intellektuell kompetanse de selv ikke har. Putins etterretningsapparat ønsker med andre ord en «dialog» med norsk næringsliv. Russland har nemlig både evne og vilje – eller intensjon og kapasitet som det også kan kalles.
Påvirkningsaktiviteter, strategiske investeringer og oppkjøp, cyberaktivitet, fordekte anskaffelser, organisert kriminalitet, innsideaktivitet og spionasje er eksempler på hva man hadde fått vite mer om. For sånn som det er nå så vet ikke næringslivet at de daglig utsettes for denne aktiviteten, og da blir rapporteringen tilbake til norske myndigheter mangelfull.
Hvordan skal Norge få til dette? Totalberedskapskommisjonen peker på at det må etableres et partnerskap mellom norske myndigheter og næringslivet for beredskap og krisehåndtering. Det er jeg enig i, og så mener jeg at dette partnerskapet bør utvides til også å være en arena hvor kunnskap, makt, gull, glitter og gråstein kan deles i hverdagen, og hvor næringsliv og norske myndigheter møtes.
Nå er det alvor, og da må evne og vilje på plass.
